onsdag 17. mars 2010

Vasaloppet – sett fra en kvinnelig langers perspektiv…

De beste intensjoner om å være Team Ulls kvinnelige alibi denne vinteren var til stede fra sesongstart, men drømmen om Ulls avslørende kondomdress med fete initialer og tight som skins brast allerede under den innledende kvalifiseringsrunden i iskalde Vester-gyllen. Et hardtslående virus satte en effektiv stopper. Det er derfor med stor ydmykhet jeg drister meg til et bidrag her i gutteklubben og mannsbastionen…

Når jeg i tillegg ikke hadde mer enn et smil og et heiarop å servere staute Bamsefar og Tåm Jones der de smilende åpenbarte seg etter 49 harde kilometer i de svenske furuskoger (unnskyld, gutter!), er innsender ekstra ydmyk… Jeg lover å reise kjerringa!

Men altså, om jeg får lov likevel… Jeg lot meg lokke med av Lakselorden til sagnomsuste Vasaloppet med hovedoppgavene støtteapparat og langer (for ordens skyld, vi snakker her om sportsfuel selv om Lakselordens kropp skrek etter langt sterkere stoffer allerede etter 50 km…). Og jeg var altså en utro tjener utstyrt som jeg var med sukkerposer med klare instrukser for O2-snappere fra Asker, Oslo og Nannestad – og kun én fra Lier… Unnskyld igjen…

Reisen skulle bli både skjellsettende, traumatisk og dramatisk. Lakselorden, hvis image er en laid-back tilnærming til skisportens omkringliggende forhold, herunder næringsinntak, brøt definitivt ikke med noen av sine prinsipper. Jeg kan bare bekrefte at sikringskosten da Milsluker-bilen med en smule mer næringsbevisste karboslukere fra Asker og Nannestad satte kursen mot søta bror, var nettopp Cuba, vann og snus…

Undertegnede var derfor langt fra like lugn som Lorden ved ankomst maurtua Sälen og ante uråd da Tåm Jones hadde alt på stell med sin king size tupperware med pasta og Bamsefar allerede hadde drøvtygd noen solide tømmerhoggerskiver, mens lakselorden (kanskje uten Liers største fettdepoter) vandret ubesværet rundt og spiste pølse i brød med et lettere krakilsk kvinnemenneske hakk i hæl (innrømmer det)... Her måtte det handles!! Lorden ville jo bli knust bare på næringsinntak! Men hva pokker gjør man i utland og kioskland uten tilstrekkelig med cash med gangbar mynt? Vi manglet 5 kroner… Her var ingen tid for beskjedenhet – det var bare å spille litt kvinde i nød og vips forbarmet en svenske seg over meg med en svensk 10-krone i handa. Gevinsten var helfabrikata, utkokt pasta med ubegrenset holdbarhet. Her ville vi null næring finne, men det het da pasta…

Dagen, nei mørke natten for søren, opprant med alle de knirkete kuldegradene man fort kunne frykte da man tok i startgropa i Sälen i nærmere øyesyn dagen i forveien. For en uinnvidd fortonte det meste seg som et okkult treff i mørket og kulden, blant bål og mennesker i sine egne transer og særegne drakter, her var 70-tallskamerater og state-of the-art-utstyrte 40-årskriser i skjønn forening. Klokka 8.00 forlot siste pulje startområdet. For et syn! Her var alt fra skiløpere uten staver til menn med sprengt BMI, iblandet noen åpenbart psykiatriske og geriatriske kasus… Om ikke det var nok, støtte vi på et kobbel på nærmere 1000 for sent ankomne som løp hvileløst rundt med måpende blikk!

Men nå var moroa endelig i gang, og vi kastet oss ut i den elleville fartsetappen mot Mora som mest fortonte seg som en kombinasjon av Rally Finnskogen og greske landeveier! Her var det utvilsomt like tøff konkurranse som i løypa – det var langer mot langer!
Pokker, hvor er vi nå?? Oxberg allerede??!! 49 km??? Vi skulle jo lange på 35, het ikke det Risberg, da??! Au, au - nå blir gutta psyket ut big time… For sent å snu – bare å finne en plass i sporet!
Aldri har undertegnede fått så mange smil fra menn i alle aldre på så kort tid – håpet om en kjapp en for blodsukkeret lå utvilsomt på lur hos majoriteten - selv om et lite smil så ut til å være tilskrekkelig for enkelte å holde ut videre…

Inn i bilen igjen! Bånn gass i venstrefila! Au, au, au – hva er dette?? Plutselig sto Nannestad Ekspressen (langerkamerat for dagen) og jeg midt oppi en stygg ulykke og måtte lynraskt rekapitulere sviktende førstehjelpskunnskaper. Vi klarte i det minste å bidra med tips om et teppe under skadelidte som lå rett på snøen, stakkar, og stabilt sideleie før en politidame tok kommandoen og rekvirerte ambulanse. Lettere ”satt ut” måtte vi klampe på videre etter en kjapp debriefing. The show must go on…

Ved passering 87 km fryktet undertegnede at Lakselorden for lengst hadde tatt en Hellmann og lå knelende alene et sted i de svenske furuskoger, så gleden var stor da han omsider åpenbarte seg – dog som en skygge av seg selv. Øyeblikkelig, intravenøs næring var det han hadde trengt…

Om ikke skjebnen hittil hadde vært hård nok mot Lorden, måtte han benytte 2, 5 timer etter målgang Mora på hvileløs busstransfer på desperat jakt etter sin akk så etterlengtede bag med årets mest etterlengtede…. - tørre klær, sier du?? Nei, pris selvfølgelig! Klokka 16 var bagmysteriet omsider oppklart – på plass nr. 11 347 lå ikke bag nr. 11 347, men Lakselordens bag nr. 10 347…

Vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur, men med i overkant tøff lærdom for førstereisgutten og støtteapparatet, og om at karbohydrater ikke bare er noe man snakker om, men også inntar. Neste års Vasa-grunnlag vil etter sigende legges på strekningen Lierbyen–Gullaug … – så ofte langer og støtteapparat tillater, hehe… Tvi tvi på Birken, gutter!

2 kommentarer:

Lakselorden sa...

Som førstereisgutter/jenter er det mye å lære av rutinerte utøvere – og langere. Gjengen fra Milslukern var forbilledlig i så måte. Neste år stiller Team Ull skjerpet og med økt appetitt på karbohydrater og strålende resultater

Tåm Jones sa...

Som en av de mest matglade skiløperne i norden vil jeg si at det å bruke en månedslønn på varm mat til alle måltider (5 pr dag) de siste 3 dagene før løp er en ren nytelse Biff,pasta,sushi og seff løs-snus :-)

Legg inn en kommentar